Eplesnegler
	Grunnleggende guide for å holde eplesnegler i akvarium eller dam (norsk versjon, bokmål). Mer dyptgående informasjon er tilgjengelig andre steder på denne websiden (alle andre sider er på engelsk).
	Seksjoner på denne siden: Introduksjon Habitat og tilpasning Vanlige arter i akvarium Stell og oppdrett Vanlige spørsmål

Introduksjon

Eplesneglfamilien, eller Ampullariidae, er utbredt i ferskvann i mange tropiske områder over hele verden. Flere arter har funnet veien til akvariehandelen, der de har blitt svært populære.

Suksessen skyldes i stor grad et attraktivt utseende og en betydelig størrelse (5 til 15 cm, avhengig av art). Tross populariteten hersker det fortsatt mange feiloppfatninger rundt disse sneglene; det er ikke uten grunn at de også kalles mysteriesnegler.

For eksempel refererer de fleste populære akvariebøkene til disse sneglene som Ampullaria gigas og Ampullaria cuprina, selv om disse navnene er direkte feil og har vært utdaterte i vitenskapelig litteratur i årevis.

Historisk sett er disse problemene forståelige, da de fleste verk fra 1700- og 1800-tallet som beskrev disse sneglene er ukjente i hobbylitteraturen.

Etter dagens aksepterte norm deler man eplesneglfamilien (Ampullariidae) i flere underfamilier: Asolene, Felipponea, Marisa og Pomacea finnes i Sør-Amerika, Sentral-Amerika, Vest-India og de sørlige delene av USA, mens slektene Afropomus, Lanistes og Saulea holder til i Afrika. Slekten Pila hører hjemme både i Afrika og Asia.

De separate kjønnene hos eplesneglene er gjenstand for en annen vanlig misforståelse. I motsetning til hva folk flest tror, er ikke alle snegler hermafroditter, og eplesneglene er ett av mange eksempler på dette. Denne kunnskapen er temmelig viktig enten man ønsker å drette opp disse sneglene eller hindre dem i å formere seg. Dessverre er det vanskelig å kjønnsbestemme de fleste eplesnegler etter utseende, før man ser dem parre seg eller at hunnen legger egg.

Habitat og tilpasning

Eplesnegler befolker et stort utvalg av økosystemer, fra sumper, grøfter og dammer til innsjøer og elver. De fleste artene foretrekker stillestående vann framfor rennende, og kun få arter har tilpasset seg elver med sterk strøm.

Snegl som sitter under vann og puster luft gjennom snorkelen (Pomacea canaliculata).

Lunge/gjelle-kombinasjonen hos eplesneglene viser at de er tilpasset habitater med oksygenfattig vann. Dette er ofte tilfellet i sumper og grunne dammer. Uten lungen ville de vært fullstendig avhengig av gjellene, noe som ville redusert evnen til å overleve.

En annen fordel ved evnen til å puste luft, i kombinasjon med døren (operculum), er evnen til å overleve de tørkeperiodene som er vanlige i sneglenes habitater i tørketiden. I slike tilfeller graver de seg ned i bunnlaget for å gå i sommerdvale med døren tett lukket. Når omstendighetene tillater det (ingen tørke og ingen kulde), går sneglene ikke i dvale men holder seg aktive hele året. I tillegg til å beskytte mot tørke, beskytter døren også mot rovdyr.

Flere arter, spesielt i den søramerikanske slekten Pomacea, har en annen særegenhet; en snorkel. Dette organet, formet av en fold i kappehulen på venstre side av halsen, er knapt synlig når det ikke er i bruk. Til tider, når sneglen må friske opp luften i lungen sin, trekker musklene i folden seg sammen, og den endrer form til en fleksibel rør- aktig struktur (snorkel) som sneglen kan puste luft gjennom uten å forlate vannet. Å holde seg under vann er en stor fordel for eplesneglen, da den er svært sårbar for sneglespisende fugler ved overflaten.

En annen, enda mer slående egenskap hos eplesneglene, er eggene som legges på det tørre. Når tiden er inne, forlater hunn-sneglen vannet for å legge eggene på en stilk som stikker opp av vannet, en stubbe, en stein eller et annet hardt objekt. Denne unike adferden er hittil kjent kun hos eplesneglfamilien. Men ikke alle eplesnegler legger eggene sine over vann. Sneglene fra underfamiliene Asolene, Felipponea, Lanistes, Marisa og muligens også Afropomus og Saulea legger eggene sine i geléaktige klumper på planter, steiner eller andre ting under vann.

Vanlige arter i akvarium

Å identifisere eplesnegler kan være viktig, da de forskjellige artenes matvaner varierer noe. For å forenkle det hele, kan man si at hvis dyret er kjøpt i en butikk, har du antakelig en Pomacea diffusa (også kalt mysteriesnegl, Ampullaria eller elfelbenssnegl), eller en Pomacea canaliculata, og hvis sneglen har et flatt hus med eller uten mørke striper og er større enn 2,5 cm, er du eieren av en Marisa cornuarietis (også kalt posthornsnegl eller Giant ramshorn snail). Denne sneglen blir ikke alltid gjenkjent som en eplesnegl, på grunn av sitt avvikende utseende. Mindre vanlig, men sporadisk tilgjengelig i akvariehandelen (hovedsaklig i USA), er Pomacea paludosa (Florida-eplesneglen). Den populære Pomacea diffusa er den eneste arten som passer i beplantede akvarier, ettersom denne sneglen hovedsakelig eter døde og råtnende materialer. På grunn av sine myke tenner er den ute av stand til å sette dine fineste akvarieplanter til livs.

Er sneglen din er en eplesnegl i det hele tatt? (engelsk)

Pomacea diffusa eller mysteriesnegl. Mange fargvarianter har blitt avlet fram i årenes løp.

Gul Pomacea canaliculata. Den naturlige varianten har brunt skall med mørke striper.

Marisa cornuarietis eller posthornsnegl (Giant ramshorn snail).

Under finner du en guide for å identifisere arten, "kjapt og gæli," basert på formen på skallet (sneglehuset).

Viktig: Når du prøver å avgjøre arten på sneglene dine ved å sammenligne med bilder, gjør du lurt i å ikke bry deg om fargen. Flere fargevarianter (både på kropp og skall) kan finnes innenfor samme art (se bilde av Pomacea diffusa over).

Pomacea diffusa: Flate skuldre og 90° vinkler. Den flate skulderen blir mindre åpenbar på de siste virvlene på skallet. Størrelse 45 til 65 mm.

Pomacea canaliculata: Dype sømmer, mindre enn 90° vinkel. Dette skallet er mer avrundet enn skallet til Pomacea diffusa. Størrelse: 45 til 80 mm.

Pomacea paludosa: Nesten flate sømmer med over 90° vinkel, noe som gir skallet en konisk topp (spiss). Størrelse: 45 til 65 mm.

For å forenkle identifiseringen enda mer, ligger disse 3D-modellene av skall her. Du kan snu disse virtuelle sneglehusene med muspekeren og se dem fra en hvilken som helst vinkel.

	Interaktive 3D-modeller (Java):
	- Skallet til Asolene megastoma - Skallet til Marisa cornuarietis - Skallet til Pila ampullacea - Skallet til Pila brohadri	- Skallet til Pomacea diffusa - Skallet til Pomacea canaliculata - Skallet til Pomacea flagellata flagellata-hann - Skallet til Pomacea fagellata flagellata-hunn

I blant dukker det opp andre eplesnegl-arter i handelen, hovedsaklig importerte. I disse tilfellene kan det være temmelig vanskelig å identifisere dem.

Stell og oppdrett

Hold av snegl
Eplesnegler kan enkelt holdes i et vanlig akvarium, men den store appetitten som de fleste artene har på vannplanter gjør dem ikke til et godt valg for alle. Likevel, som tidligere nevnt, er Pomacea diffusa et unntak. Denne sneglen vil om så sulte i hjel i en skog av friske vannvekster hvis den ikke får nok mat som den klarer å tygge. Dessverre er de fleste uvitende om disse forskjellene, også de som jobber i dyrebutikker, og anser alle disse sneglene som skadelige for vegetasjonen (enda en misoppfatning).

Eplesnegler kan uten problemer leve sammen med de fleste fisk, men sneglespisende arter bør selvsagt unngås. Mange fisk vil også prøve å nappe på sneglenes følehorn (tentakler), men det bør ikke bli noe problem da eplesneglene raskt vil tilpasse seg ved å gjemme tentaklene innunder kanten på skallet.

Det anbefales minst 10 liter vann for hver mellomstore eplesnegl. Videre er det nødvendig med et dekkglass for å lukke karet og forhindre nattlige fluktforsøk. Finner du sneglen din på gulvet en dag, kan du trøste deg med at du ikke er den første. Hvis sneglen ikke har ligget på gulvet mer enn en uke, og har en dør (operculum) som slutter tett, klarer den seg sannsynligvis fint. Den kan ganske enkelt slippes tilbake i akvariet.

Et luftrom på flere centimeter mellom vannet og dekkglasset er nødvendig for å forsyne sneglene med frisk luft. Selv om de har gjeller i tillegg til lungen sin, vil de drukne hvis de ikke får tilgang på luft. Hvis man ønsker å drette opp disse sneglene, trenger man et luftrom på omtrent 10 cm, ellers vil sneglene få vanskeligheter med å legge eggene sine over vannet.

Når kalsiumkonsentrasjonen i vannet er for lav, eroderer (tæres) skallet, og det oppstår hull (Pomacea diffusa).

Vannkvalitet
Eplesnegler stiller ikke store krav til vannet; de overlever vanskelige forhold bedre enn de fleste fisk. Følg de samme forholdsreglene som du gjør ved hold av fisk, for å holde vannkvaliteten på et akseptabelt nivå (filtrering, vannbytter osv.)

I tillegg, siden de trenger kalsium for å bygge skallene sine, trenger sneglene middels (pH 7) til hardt vann (pH over 7). Det er viktig å være oppmerksom på dette. Hvis vannet er bløtt (har lite kalsium), kan man øke kalsiumkonsentrasjonen ved å tilsette pulverisert marmor, sandstein, skjell, knuste eggeskall eller et av preparatene som man kan kjøpe i dyrebutikker for dette formålet.

Mat
Eplesnegler er ikke sære i matveien. De eter nesten alt som de klarer å rive i stykker og putte i munnen. Grønnsaker som agurk, spinat, gulrøtter og salat, fiskefôr, døde fisk, andre snegler og eggene deres, alger, artemia; alt går ned. Som før nevnt, spiser Pomacea diffusa kun veldig bløt, død vegetasjon, og mates best med fôrtabletter for fisk, kokte grønnsaker eller spinat på boks. Vær forsiktig så du ikke skitner til vannet med disse fôrtypene.

Mengden som gis bør tilpasses sneglenes behov. I praksis betyr dette at man ikke bør gi dem mer enn de kan ete før maten råtner i vannet. Det er ikke nødvendig å være redd for overfôring, men det kan være en god ide å begrense mengden i små kar for å unngå overdreven produksjon av avfall.

Siden eplesnegler har store mengder mikroorganismer i innvollene for å hjelpe på fordøyelsen, kan vannet bli uklart når mikroorganismene avgis sammen med avføringen. Dette er ikke direkte skadelig, og kan til og med være fordelaktig som matkilde for fiskene dine. God filtrering og begrenset fôring kan redusere denne bivirkningen.

Temperatur
Ettersom eplesnegler er tropiske dyr (bortsett fra noen underfamilier som Felipponea og Asolene som er subtropiske snegler), bør temperaturen i vannet holdes mellom 18 og 28 °C. Eplesneglenes aktivitetsnivå øker med temperaturen, og de er vanligvis nesten inaktive ved 18 °C, mens de grasiøse bevegelsene deres kun kan observeres ved 24 °C og høyere. Temperaturen påvirker ikke bare aktivitetsnivået, men hele hastigheten på sneglenes livssyklus (fødsel til død). Ved høyere temperaturer reduseres levetiden fra 4 år (ved lave temperaturer) til mindre enn ett år. Reproduksjonstakten øker med temperaturen.

Pomacea diffusa som parrer seg. Hannen (venstre) stikker penialstrukturen sin inn i hunnen (høyre).

Oppdrett
Om man lykkes med oppdrett av eplesnegler avhenger av mange ting. Først og fremst trenger man en hann- og en hunnsnegl, og her kommer det første problemet. Hvordan vet du at du har en av hver? Uheldigvis er det ikke lett for et uøvd øye å se forskjell på kjønnene. For å være på den sikre siden er det best å ha mange eplesnegler sammen. Dette øker sjansen for at man har begge kjønnene representert.

For det andre skal sneglene begynne å parre seg og produsere egg. Høy temperatur og masse mat skal sette dem i gang med det. Merk at dette kan ta en stund, og det er nødvendig å være tålmodig. Årstidsvariasjoner kan virke inn på reproduksjonsaktiviteten.

Når eggene er klare, forlater hunnen vannet om natten for å legge dem. I et akvarium vil dette skje på veggene eller dekkglasset, mens det i en dam kan være hvor som helst nær vannflaten. Det er ganske åpenbart at sneglene trenger nok plass (10 cm eller mer) til å legge eggene over vannet.

Egg
Eggene legges ett og ett, og festes sammen i en solid klase. De er myke og har en melkeaktig farge når de blir lagt, men hardner innen noen timer. Den egentlige fargen deres (hvit, grønn, rosa-aktig til lys oransje, avhengig av art) trer fram etter 1 til 2 dager. Eggene bør holdes fuktige men ikke våte. De må aldri dekkes med vann, da drukner de. Vanligvis skal ikke dette være et problem i et akvarium med dekkglass. Merk at ikke alle eplesnegler legger egg på det tørre. Den vanlige posthornsneglen (Marisa cornuarietis), for eksempel, legger egg i gelatin-aktige klaser under vann.

Pomacea canaliculata-hunn som legger eggene sine over vann.

Klare gule egg fra Pomacea canaliculata. Eggene til Pomacea diffusa er mer rosa-aktige i fargen.

Undervannsklase fra Marisa cornuarietis eller posthornegle.

Snegleunger
Etter 2 til 4 uker (avhengig av temperatur) er de små sneglene klare til å klekkes. Eggklasen blir mørkere, og til slutt eter ungene seg ut og ramler ned i vannet. Siden mange fisk har disse små sneglene på menyen, er det en god ide å flytte dem til et eget kar (akvarium). Mens det er ganske vanskelig å fange snegleungene uten å skade dem, er det rimelig enkelt å flytte eggklasen før eggene klekkes:

Væt eggene og overflaten de sitter på og vent litt. Prøv så å flytte klasen langs overflaten til den løsner og legg den på et flytende objekt i det nye karet. En annen måte er å vente til sneglene skal til å klekkes, og så flytte klasen uten å bry seg om at den kanskje går i stykker. Så kan du legge eggene på et flytende objekt, eller til og med vaske de små sneglene ut av klasen ved å holde klasen under vann og rulle den mellom fingrene. Hvis det blir gjort forsiktig, sikrer denne metoden et høyt antall sunne småsnegler.

De første dagene etter klekking lever de små sneglene av myke alger, avfall og fôrrester. Dette er alltid tilgjengelig i et stabilt akvarium, men kan mangle i et nytt. Forbered derfor sneglekaret minst 2 uker før sneglene klekkes, eller fôr dem med fiskefôr. Etter en til to uker er sneglene i stand til å ete det samme som foreldrene sine.

Vanlige spørsmål

Kan eplesnegler bli en plage i akvariet mitt?
Nei, det er rimelig lett å kontrollere populasjonen av eplesnegler i et kar eller en dam. De voksne sneglene er lette å se, og eggene er vanskelige å overse. Bare fjern dem for å forhindre overbefolkning. Mer på engelsk.

Hvor gamle blir eplesnegler?
Avhengig av art, temperatur og andre faktorer, ligger den forventede levealderen på en eplesnegl fra 1 år til over 4 år. Mer på engelsk.

Sneglen min har flytt rundt i en dag nå. Er han/hun død, eller hva? Hva skal/kan jeg gjøre?
Det er ikke uvanlig at eplesnegler flyter når de har mye luft i lungen sin. Det er heller ikke uvanlig at eplesnegler er inaktive i dager eller uker. Spesielt eldre snegler kan være veldig inaktive.

Så at den flyter rundt i dagesvis behøver ikke nødvendigvis bety at den er syk eller død. Hvis sneglen derimot begynner å lukte dårlig, eller den blir veldig svak i kroppen, kan det bety at den virkelig er død. Den bør da fjernes umiddelbart. Mer om sykdom på engelsk.

Fiskene mine er syke, og jeg vil behandle dem. Kan medisinene skade sneglene mine?
Det grunnleggende prinsippet i bekjempelse av sykdom hos fisk, er å bruke kjemiske stoffer som tar livet av sykdommen uten å virke uheldig inn på fisken, på grunn av nevrologiske/metabolske forskjeller mellom organismene. Snegler har mer til felles med mange parasitter enn med fisk, når det gjelder hvordan de reagerer på kjemiske substanser.

Det er derfor tilrådelig å isolere sneglene i et separat kar under behandlingen av fiskene, hvis du ikke er absolutt sikker på at produktet du bruker er fritt for kjemikalier som er giftige for snegler. Mange sykdomsfremkallende organismer overlever kun få dager utenfor fisken. Dette, i kombinasjon med gjentatte vannskifter i isolasjonskaret, gjør at risikoen for en ny infeksjon gjennom gjeninnføring av sneglene kan minimiseres.

Unntatt fra denne regelen er parasitter som har en livssyklus med snegler og fisk som mellomverter (hovedsaklig tilfellet med viltfangede fisk eller snegler).

En kort liste over kjemikalier som er/kan være giftig for snegler i terapeutiske doser:

• Malakittgrønt; brukes mot Ichthyophthirius (ich, hvitprikk), sopp og Oodinium (velvet).
  
• Ulike organofosfor-stoffer som formaldehyd, metriphonate, triclorphon (= dylox, masoten, metriphonate, neguvon, trichlorophon), dichlorvos og andre som brukes for å behandle infeksjoner av flatorm, orm, krepsdyr og lus.
  
• Metaldehyd brukt som mollusk-dreper.
  
• Ulike midler som inneholder kopperforbindelser, for behandling av protozon- og sopp-infeksjoner.
  
• Parricide D (Di-N-Butyl Tin Oxide) brukt for å eliminere helminthes, acanthocephala-mark og trematoder (ikter/sugemark), cestoda og orm.

Kan snegler høre?
Nei, eplesnegler har ingen ører og er derfor stokk døve. Mer om sansene på engelsk.

Hvor godt ser sneglene?
De har øyne som bør sette dem i stand til å "se" omgivelsene, men ikke forvent for mye av synet deres. De har ganske dårlig syn som kun fungerer til å finne lyse og mørke plasser. Mer om sansene på engelsk.